Fransk regnes ofte som et vakkert, men også komplekst språk. Mye av kompleksiteten ligger i verbbøyinger, og to av de mest sentrale verbene i fransk er “être” (å være) og “avoir” (å ha). For en norsktalende kan det virke naturlig å sammenligne disse verbene med norske “være” og “ha”. Ved første øyekast synes de å ha tilnærmet samme funksjon, men ved nærmere ettersyn åpenbarer det seg en rekke ulikheter – både i bøyningsmønster, bruksmåter og kulturell kontekst. I denne artikkelen skal vi grundig utforske hvordan “être” og “avoir” bøyes og brukes i fransk, hvordan dette kan sammenlignes med “være” og “ha” i norsk, og hvorfor dette er så sentralt for å mestre fransk grammatikk og kommunikasjon.

I tillegg til grammatiske forklaringer og konkrete eksempler, vil vi se på noen språklige fenomener som er viktige å forstå for å unngå misforståelser. Blant annet vil vi drøfte hvilken rolle disse verbene spiller som hjelpeverb, og hvordan franskmenn bruker “avoir” i uttrykk der nordmenn ville brukt “være”. Dersom du etter å ha lest artikkelen ønsker å dykke dypere ned i fransk språk, kan du melde deg på franskkurs hos
NLS Norwegian Language School i Oslo. Der får du profesjonell undervisning som hjelper deg å ta dine språkferdigheter til neste nivå.

Table of Contents

1. Hvorfor nettopp “être” og “avoir”?

Blant alle verb i fransk er “être” og “avoir” avgjørende. Dette skyldes at de:

Er blant de hyppigst brukte verbene
Både i skriftlig og muntlig fransk dukker “être” og “avoir” opp svært ofte. Dermed blir de en naturlig førsteprioritet i begynneropplæringen.
Fungerer som hjelpeverb
Når man skal bøye andre verb i sammensatte tidsformer (for eksempel passé composé), brukes “être” eller “avoir” som hjelpeverb. Uten å mestre disse kan man ikke uttrykke seg presist om fortid, og dette er en stor barriere i dagligspråket.
Forekommer i en rekke faste uttrykk
Mange av de mest sentrale faste uttrykkene på fransk inneholder nettopp disse verbene. For eksempel “avoir faim” (å være sulten), “avoir raison” (å ha rett), eller “être en colère” (å være sint).

I norsk er “være” og “ha” også høyfrekvente verb, men bøyningssystemet vårt er enklere. Ettersom fransk har en mer detaljert verbbøying, vil en sammenligning tydeliggjøre hvorfor man ikke alltid kan ta direkte oversettelser mellom språkene.

2. Bøyning av “être” (å være)

Fransk har et stort repertoar av verbtider. For å ikke gjøre dette altfor komplisert, konsentrerer vi oss om de mest grunnleggende tidene for å sammenligne med norsk. Vi starter med presens av “être”:

Presens (le présent)
- Je suis
- Tu es
- Il/Elle/On est
- Nous sommes
- Vous êtes
- Ils/Elles sont

Her ser vi at bøyningene varierer betydelig etter person og tall. På norsk ville vi i presens av “være” sagt:

Jeg er
Du er
Han/Hun/Den/Det er
Vi er
Dere er
De er

Norsk har altså én form (“er”), uansett person og tall. Dette kontrasterer kraftig med fransk, der seks ulike former av “être” eksisterer i presens alene. For en norsktalende er det derfor nødvendig med en bevisst pugging av bøyningsmønsteret.

2.1. Viktige nyanser i presens

På fransk er subjektet gjerne obligatorisk å uttale (skrive). Men i uformell, muntlig norsk kan vi droppe subjektet i noen sammenhenger (dog uvanlig i formell setting). Det understreker at fransk har strengere regler for setningsstruktur.

Samtidig har fransk også en distinksjon mellom “tu” (du) og “vous” (De/dere) for høflig tiltale. Dette finnes i lite grad i moderne norsk, da “De” som høflighetsform stort sett er gått ut av aktivt bruk. Å vite hvordan man skal bøye “être” i henhold til “tu” vs. “vous”, er avgjørende for høflighet og korrekt sosial samhandling i fransk.

3. Bøyning av “avoir” (å ha)

Vi fortsetter med et av de andre mest sentrale verbene i fransk, nemlig “avoir”. La oss se på presens:

Presens (le présent)
- J’ai
- Tu as
- Il/Elle/On a
- Nous avons
- Vous avez
- Ils/Elles ont

I norsk er presens av “ha” betydelig enklere:

Jeg har
Du har
Han/Hun har
Vi har
Dere har
De har

Her ser vi igjen at på norsk har vi én form av verbet i presens (“har”). På fransk forekommer seks ulike former av “avoir”. Det er en uttalt kompleksitet: man må vite hvilke endelser som tilhører hvert pronomen, samt håndtere uttaleendringer (for eksempel “j’ai” der “je ai” smelter sammen til “j’ai”).

4. Bruken av “avoir” og “être” i fransk vs. “ha” og “være” i norsk

Det er ikke bare i bøying at fransk og norsk skiller seg; det gjelder også bruken av selve verbene i ulike sammenhenger. Noen eksempler:

Å uttrykke alder
- Norsk: “Jeg er 20 år.”
- Fransk: “J’ai 20 ans.” (direkte oversatt: “Jeg har 20 år.”)
  I fransk bruker man “avoir” for å uttrykke alder. Dette er en gjengangerfeil blant norsktalende som oversetter “Jeg er 20 år” til “Je suis 20 ans”, noe som blir meningsbærende feil på fransk.
Å uttrykke følelser eller tilstander
- Norsk: “Jeg er sulten.”
- Fransk: “J’ai faim.” (direkte oversatt: “Jeg har sult.”)
- Norsk: “Jeg er kald.”
- Fransk: “J’ai froid.” (direkte oversatt: “Jeg har kulde.”)
  Igjen ser vi at fransk foretrekker “avoir”, mens norsk bruker “være” for å uttrykke at man er sulten, tørst, varm, kald osv.
Faste uttrykk
- “Avoir lieu” (få sted / finne sted),
- “Avoir envie de” (ha lyst til),
- “Avoir besoin de” (ha behov for).
  Disse uttrykkene kan ha litt ulik direkte oversettelse til norsk, men hovedbudskapet er at man bruker “avoir” i fransk der vi på norsk kunne brukt andre konstruksjoner, ofte med “ha” eller “være” eller en helt annen verbform.

For å bli komfortabel med disse forskjellene, er repetisjon og lytting sentralt. Mange av disse uttrykkene dukker opp i dagligtale. Og når du vil praktisere fransk i et trygt læringsmiljø med erfarne lærere, er NLS Norwegian Language School i Oslo et glimrende valg. De tilbyr kyndig veiledning i nettopp slike praktiske nyanser.

5. “Être” og “avoir” som hjelpeverb

En annen viktig faktor er bruken av “être” og “avoir” som hjelpeverb i sammensatte tider – spesielt passé composé. De fleste franske verb tar “avoir” som hjelpeverb i passé composé, men det finnes en gruppe unntaksverb (ofte kalt bevegelsesverb) samt alle refleksive verb som tar “être”.

Eksempler:

“Avoir” som hjelpeverb
- “J’ai parlé” (jeg har snakket / jeg snakket).
- “Tu as fini” (du har fullført / du fullførte).
“Être” som hjelpeverb
- “Je suis allé(e)” (jeg har dratt / jeg dro).
- “Elle s’est levée” (hun har stått opp / hun sto opp).

I norsk sier vi konsekvent “jeg har snakket”, “jeg har dratt”, eller i preteritum “jeg snakket”, “jeg dro”. Vi bruker “har” som hjelpeverb i perfektum for alle typer verb, eventuelt “er” i noen (ganske arkaiske) varianter av setninger som “jeg er kommet”. Det siste er i moderne norsk helst begrenset til enkelte dialekter eller formelle stiler. I fransk er det imidlertid et svært klart skille mellom verb som tar “avoir” og de som tar “être”.

Dette skillet knyttes videre til partisippkongruens i fransk, der hovedverbet endrer endelse i samsvar med subjektets kjønn og tall når hjelpeverbet er “être”. Eksempel:

“Je suis allé” (hankjønn)
“Je suis allée” (hunkjønn)
“Nous sommes allés” (blandet gruppe / ren hankjønnsgruppe)
“Nous sommes allées” (ren hunkjønnsgruppe)

Norsk gjør ikke slik differensiering. Derfor vil en norsktalende ofte måtte legge inn ekstra energi for å huske disse detaljene.

6. Fortid på fransk vs. norsk – et kort blikk

Fransk har to hovedformer for fortid i indikativt modus: “passé composé” og “imparfait”. På norsk kan vi ofte oversette begge med enten preteritum (“jeg spiste”) eller perfektum (“jeg har spist”), avhengig av kontekst. Dette betyr at:

“Passé composé” (avsluttet handling): “J’ai mangé” (Jeg har spist / Jeg spiste).
“Imparfait” (beskrivende fortid, vaner): “Je mangeais” (Jeg spiste / Jeg pleide å spise).

Norsk belyser ikke nødvendigvis forskjellen i selve verbformen. Vi sier “jeg spiste” enten vi snakker om en vanemessig handling i fortiden eller om en enkeltstående handling. Fransk vektlegger derimot skillet mellom “imparfait” og “passé composé”. For nybegynnere er det nettopp i bruken av “être” og “avoir” man først merker at fortid er komplisert i fransk. For å lære å bruke de riktige hjelpeverbene i riktig tid, er det svært nyttig å ha erfarne lærere som kan gi rask tilbakemelding.

Ønsker du å fordype deg i disse nyansene, kan du melde deg på et franskkurs hos
NLS Norwegian Language School i Oslo. Her får du presentert grammatiske regler på en intuitiv måte, og du kan øve deg muntlig i trygge omgivelser.

7. Passivkonstruksjoner

I fransk kan “être” brukes til å danne passivkonstruksjoner, på samme måte som “være” kan brukes i norsk:

Norsk: “Huset ble bygget i 1990.” / “Huset er bygd.”
Fransk: “La maison a été construite en 1990.” / “La maison est construite.”

Legg merke til at fransk verb gjerne følges av et partisipp (“construite”) som skal samsvare med subjektet i kjønn og tall. På norsk er ikke dette nødvendig. Vi forblir ved “bygd” uansett.

8. Språkfilosofi: Identitet vs. eierskap

Et interessant perspektiv er hvordan språkene konseptualiserer visse idéer. I fransk sier man “J’ai faim” – bokstavelig talt “Jeg har sult”, mens nordmenn vil si “Jeg er sulten”. Dette er ikke bare en grammatisk forskjell, men også en språklig refleks av hvordan man kategoriserer en tilstand. Nordmenn opplever sult som noe man “er”, mens franskmenn opplever det mer som noe man “har”. Tilsvarende med alder: “J’ai 30 ans” betyr bokstavelig “Jeg har 30 år”, mens nordmenn “er” 30 år.

Slike små nyanser kan først virke trivielle, men de forteller oss noe om språklig logikk og hva man har lagt vekt på historisk sett. Det gir dessuten innsikt i at en direkte oversettelse ofte ikke fungerer – man må forstå selve tankemåten i språkets oppbygning.

9. Vanlige feil blant norsktalende

Nedenfor er noen vanlige feil morsmålsbrukere av norsk gjør når de skal lære fransk:

Oversette “jeg er sulten” direkte: “Je suis faim” i stedet for “J’ai faim”.
Bruke “être” i setninger som skal ha “avoir”: For eksempel “Je suis un livre” (Jeg er en bok) i stedet for “J’ai un livre” (Jeg har en bok).
Glemme kongruensen: For eksempel skrive “Je suis allée” selv om man er hankjønn, eller omvendt.
Blande tidene: Bruke “imparfait” der man egentlig burde brukt “passé composé”, eller ikke være konsekvent med hjelpeverbene.

Å bli kvitt disse feilene krever både teoretisk innsikt og praktisk øvelse. Av den grunn kan det være svært nyttig å ta et kurs, hvor du får direkte tilbakemelding fra en lærer. Slike kurs finner du blant annet hos
NLS Norwegian Language School i Oslo, der lærerne er bevisste på typiske utfordringer for norskspråklige.

10. Tre tips for å mestre “être” og “avoir”

Pugg bøyingsmønstre systematisk
Siden “être” og “avoir” er helt uregelmessige, hjelper det ikke med “vanlige” verbregler. Du må simpelthen pugge dem. Repeter høyt, skriv ned, og øv på å bruke dem i setninger.
Bygg opp et arsenal av faste uttrykk
Lag en liten liste over uttrykk du ofte trenger i hverdagen: “j’ai faim”, “j’ai soif”, “j’ai besoin de…”, “je suis d’accord”, og så videre. Øv på disse til de sitter som et naturlig språkrefleks.
Fokuser på hjelpeverbreglene
Lær hvilke verb som bruker “être” i passé composé, og sørg for å anvende partisippkongruens riktig. Gjerne skriv deg en huskeliste over bevegelsesverb (aller, venir, entrer, sortir, arriver, partir, osv.) og refleksive verb som tar “être”.

11. Forholdet mellom muntlig og skriftlig fransk

I muntlig fransk kan man i blant oppleve at folk “svelger” visse bøyningsendelser eller glir over detaljene, mens i skriftlig form er det nærmest obligatorisk å få dem riktig. Norsk har, på sin side, et mindre komplekst bøyingssystem, så nordmenn er ikke vant til å vektlegge slike detaljer i samme grad.

Videre kan muntlig fransk ha en del sammentrekninger, som “j’suis” i stedet for “je suis” eller “t’as” i stedet for “tu as”. Dette er parallelt med noen norske sammentrekninger (som “jeg er” → “jeg’er” i enkelte dialekter), men i fransk er fenomenet mer utbredt. Når du skal lære deg fransk, er det ofte lurt å fokusere på standardformene først, og deretter forstå de muntlige variantene.

12. “Être” og “avoir” i kulturell kontekst

Språk og kultur henger nøye sammen. I fransk litteratur og filosofi finner vi utallige eksempler på hvordan “être” blir brukt til å uttrykke eksistensielle tema, som i Jean-Paul Sartres “L’être et le néant” (Væren og intet). På norsk ville man oversette dette til “være(het) og intet”. Denne tittelen eksemplifiserer hvordan “être” er en bærebjelke også i dype, filosofiske sammenhenger i fransk kultur.

Fra mer hverdagslige samtaler til de mest avanserte tekster: “être” og “avoir” dukker opp kontinuerlig. Ved å forstå subtilitetene i bruken av disse verbene, får man lettere tilgang til fransk kultur, kunst, litteratur og samfunnsliv.

13. Oppsummering

Grunnleggende, men komplekse
Både “être” og “avoir” er helt grunnleggende i fransk, men de er også komplekse fordi de er høyst uregelmessige og dukker opp i et vell av sammenhenger.
Sammenligning med norsk
Norsk “være” og “ha” er enklere i bøyning, og man ser at fransk har en mer nyansert tilnærming i bruk og grammatisk oppbygning.
Typiske fallgruver
Det er lett å gjøre feil dersom man ikke har fått med seg at fransk bruker “avoir” i mange uttrykk der norsk har “være”. I tillegg kan feil bruk av hjelpeverb i passé composé, eller manglende kongruens, fort skape misforståelser.
Viktigheten av praktisk øvelse
For virkelig å mestre disse verbene, holder det ikke bare med å lese teori. Det krever aktiv bruk, korrektive tilbakemeldinger, lytting og repetisjon.

Har du lyst til å øve deg systematisk på bøying, uttale og naturlig bruk av “être” og “avoir”? Da er
NLS Norwegian Language School i Oslo et godt valg. Her finner du dyktige lærere som forstår de vanligste utfordringene for norsktalende, og som hjelper deg å ta fransken din til nye høyder.

14. Veien videre

Å mestre “être” og “avoir” er et ufravikelig krav for alle som vil lære fransk grundig. Disse to verbene gjør det mulig å snakke om tilstander, identitet, eierskap, følelser, alder og mye mer. De er også nødvendige hjelpeverb for fortidstider, noe som åpner dører for å snakke om hendelser i fortid og formulere nyanserte setninger.

For den som allerede kan litt fransk, kan det være nyttig å gå i dybden og se på “subjonctif” (konjunktiv), hypotetiske konstruksjoner, kondisjonalis og passivformer. Der vil “être” og “avoir” dukke opp i enda flere former og funksjoner. Å forstå dem grundig i de mest brukte tidene gjør videre læring enklere, fordi man kan overføre noe av kunnskapen til mer avanserte strukturer.

Avsluttende ord

Forskjellene mellom fransk og norsk når det gjelder “être”/“avoir” versus “være”/“ha” gir en fascinerende inngang til både språklig logikk og kulturelle særtrekk. Samtidig gir det en påminnelse om at man ikke alltid kan oversette ord for ord mellom språkene. Språk er unike systemer som reflekterer tankemåter, historikk og kommunikasjonspreferanser.

Når du behersker bruken av “être” og “avoir”, stiller du sterkt for videre progresjon i fransk. Du kan bygge lange, nyanserte setninger og forstå hva du leser i tekster eller hører i filmer og sanger. Og du kommer i stand til å uttrykke deg om alt fra enkle hverdagsting til mer abstrakte begreper.

For den som ønsker å ta det neste steget, er franskkurs en ypperlig investering. Hos
NLS Norwegian Language School i Oslo får du anledning til å utforske språket i dybden, med tett oppfølging og meningsfulle øvelser. Uansett om du sikter mot å lese fransk litteratur, reise til Frankrike eller bare utvide horisonten, vil en solid forståelse av “être” og “avoir” være en nøkkel til suksess.

Bøyning av fransk “être” og “avoir” sammenlignet med norsk “være” og “ha”