Det franske språket karakteriseres av sin eleganse og presisjon, men for studenter og språklærere er det også kjent for sin rikholdige og tidvis krevende grammatikk. Blant de mest grunnleggende – og samtidig mest komplekse – aspektene av fransk finner vi verbene “être” (å være) og “avoir” (å ha). Disse to verbene opptrer i nærmest alle aspekter av språkbruken. Tilsvarende bruker nordmenn “være” og “ha” som viktige elementer i daglig tale. Likevel er det en rekke forskjeller i form og funksjon, noe som gjør at direkte oversettelse sjelden fungerer. I denne artikkelen utforsker vi i dybden hvordan “être” og “avoir” bøyes, hvorfor de er så sentrale, og hvordan bruken av dem sammenlignes med bruken av “være” og “ha” i norsk.

Dersom du allerede har noe kjennskap til fransk, men vil styrke dine ferdigheter, kan du vurdere kurs ved
NLS Norwegian Language School i Oslo. De tilbyr undervisning som fokuserer på å bygge solid grammatisk forståelse, kombinert med praktisk anvendelse i muntlige og skriftlige øvelser.

Table of Contents

1. Språkets byggeklosser

“Être” og “avoir” er to fundamentale verb i fransk. De inngår i:

Identitets- og eksistensutsagn: “Je suis fatigué.” / “Jeg er sliten.”
Eiendomsforhold: “J’ai une voiture.” / “Jeg har en bil.”
Beskrivelse av tilstand: “Il a faim.” / “Han er sulten.” (ordrett “Han har sult.”)
Hjelpeverb: “J’ai parlé.” / “Jeg har snakket.”

Til sammenlikning er norske “være” og “ha” også helt sentrale, men norsk har færre bøyingsformer og bruker “være” i situasjoner der fransk anvender “avoir”. Slike mønstre er essensielle å forstå dersom man vil kommunisere effektivt på fransk uten å skli inn i ordrette oversettelser som “je suis faim”.

2. Historisk bakteppe

For å forstå hvorfor “être” og “avoir” har blitt slik de er i dag, kan det være verdt å kaste et lite blikk på historisk utvikling:

“Être” springer ut av latinens “essere” (å være) og er i likhet med det engelske “to be” et av de eldste og mest varierte verbene i de romanske språkene.
“Avoir” stammer fra latinens “habere” (å ha). “Avoir” har utviklet seg gjennom århundrer til å bli ikke bare et verb for eiendomsforhold, men et hovedhjelpeverb i fransk.

Norsk har en germansk språkarv, og “være” (fra norrønt “vera”) samt “ha” (fra norrønt “hafa”) har på sin side beholdt relativt få bøyingsformer. Denne historiske distinksjonen mellom romanske og germanske språk er med på å forklare forskjellene vi ser i dag.

3. Det grunnleggende: bøying i presens

La oss starte med selve kjernen: presensbøying. Det er her de fleste franskelever møter på en bratt læringskurve:

Être (presens)
1. Je suis
2. Tu es
3. Il/Elle/On est
4. Nous sommes
5. Vous êtes
6. Ils/Elles sont
Avoir (presens)
1. J’ai
2. Tu as
3. Il/Elle/On a
4. Nous avons
5. Vous avez
6. Ils/Elles ont

Norsk har derimot:

Være (presens): jeg er, du er, han er, vi er, dere er, de er.
Ha (presens): jeg har, du har, han har, vi har, dere har, de har.

Mens norsk kun har én form for hvert verb i presens, har fransk seks ulike bøyingsformer. Dette reflekterer en mer person- og tallbundet grammatikk. For mange norsktalende er det uvant å memorere såpass mange ulike former, men det er helt nødvendig for å kommunisere godt på fransk.

4. Uregelmessighetenes utfordring

Både “être” og “avoir” er uregelmessige verb, og det finnes ingen generell regel som forklarer hvorfor de bøyes akkurat slik de gjør i presens eller i andre tider. Uregelmessige verb må pugges, og deres unike former må man bare godta. Samtidig er nettopp disse to verbene så hyppig brukte at repetisjonen i seg selv hjelper en å lære dem ganske raskt dersom man øver aktivt.

Mange språklærere foreslår å skrive små eksempeldialoger der man utnytter ulike former av “être” og “avoir”, slik at man automatisk trener på bøyingsmønstrene i kontekst. En samtale som “Je suis norvégien. Tu es français? Oui, j’ai vingt ans. Et toi? J’ai vingt-cinq ans” gir noen enkle, men effektive repetisjoner.

5. Sammensatte tider: passé composé

En av de største utfordringene for norsktalende er bruken av “être” og “avoir” i passé composé. Her kreves det at man velger riktig hjelpeverb, samt at man bøyer hovedverbet som partisipp riktig. Det meste av tiden vil man bruke “avoir” som hjelpeverb:

“J’ai parlé.”
“Tu as fini.”
“Nous avons regardé.”

Men en spesifikk gruppe verb – hovedsakelig bevegelsesverb (aller, venir, entrer, sortir, partir, etc.) og refleksive verb – tar “être”. Da får man setninger som:

“Je suis allé(e).”
“Tu es venu(e).”
“Nous sommes sortis.”

I tillegg kommer kravet om partisippkongruens når man bruker “être”: “allé/allée/allés/allées”. På norsk uttrykker vi fortid ofte med “har + perfektum partisipp” eller rent preteritum. Vi sier “jeg har gått” eller “jeg gikk”, uavhengig av kjønn og antall involverte. Dermed er det ingen samsvarsbøying som i fransk.

6. Andre fortidsformer: imparfait, plus-que-parfait, passé simple

Fransk har flere fortidsformer enn norsk, og “être” og “avoir” dukker selvfølgelig opp også her. “Imparfait” (fortid for beskrivelse eller vane) bøyes slik:

“J’étais” / “Jeg var”
“Tu avais” / “Du hadde”

I plus-que-parfait (den sammensatte fortiden før fortid) fungerer “être” og “avoir” igjen som hjelpeverb:

“J’avais parlé” / “Jeg hadde snakket.”
“J’étais parti(e)” / “Jeg hadde dratt.”

For en norsktalende kan distinksjonen mellom passé composé, imparfait og plus-que-parfait være utfordrende. På norsk ville vi ofte brukt “hadde snakket” eller “snakket” uten et komplisert system av tidspunkter. Men fransk krever mer presisjon. Å mestre dette gir deg et rikt uttrykksregister, som lar deg formidle både sekvenser og beskrivende hendelser i fortid.

7. Bruk av “être” vs. “være” og “avoir” vs. “ha” i hverdagsspråket

I tillegg til ren grammatikk har vi forskjeller i bruk som er verdt å nevne:

Alder:
- Norsk: “Jeg er 30 år gammel.”
- Fransk: “J’ai 30 ans.”
Fysiske tilstander:
- Norsk: “Jeg er sulten/tørst/kald/varm.”
- Fransk: “J’ai faim/soif/froid/chaud.”
Fornemmelser og følelser:
- Norsk: “Jeg er redd.”
- Fransk: “J’ai peur.” (ordrett “Jeg har frykt.”)
Eksistens:
- Norsk: “Det er en kafé her.”
- Fransk: “Il y a un café ici.” (ordrett: “Det har her en kafé.”)

For en norsktalende er det avgjørende å internalisere at fransk ofte bruker “avoir” der vi bruker “være”. Når man først innser dette og øver på det, glir det etter hvert naturlig inn i språksansen.

Hvis du ønsker en praktisk arena for å øve på nettopp slike forskjeller, tilbyr
NLS Norwegian Language School i Oslo språkkurs på flere nivåer, der man får god veiledning i å unngå de klassiske feilskjærene.

8. Subtile kulturelle og semantiske nyanser

Språk er ikke bare grammatikk, men også kultur og mentalitet. I fransk “har” man sult (“avoir faim”) i stedet for at man “er” sulten, slik nordmenn formulerer seg. Man “har” alder og “har” rett (“avoir raison”). Dette kan sees på som en annen måte å konseptualisere virkeligheten på.

På norsk kan vi også si “jeg har ikke matlyst”, men da er “ha” knyttet til det konkrete substantivet “matlyst”. I fransk er “je n’ai pas faim” bokstavelig talt “jeg har ikke sult”. Disse nyansene kan synes bagatellmessige, men de er del av det dype strukturelle skillet som gjør språk spesielle.

9. Viktigheten av riktig bruk i setningsoppbygning

I norsk kan vi ofte “rote” med ordstillingen uten å skape altfor mye forvirring. I fransk er ordstillingen mer rigid, og “ne” (eventuelt “n’”) og “pas” skal plasseres korrekt ved negasjon, særlig når “être” eller “avoir” er hjelpeverb:

“Je n’ai pas mangé.”
“Je ne suis pas allé(e).”

Det kreves nøyaktighet for å unngå misforståelser. På norsk kan vi si: “Jeg har ikke spist” eller “Jeg har ikke spist noe” eller “Jeg ikke har spist” (i en mer muntlig, omstokket form), og folk vil fremdeles forstå meningen. I fransk er det derimot strengere rammer.

10. Gjennomgående feilkilder for norsktalende

En del vanlige feil:

Oversette fra norsk ord for ord: “Je suis 20 ans” i stedet for “J’ai 20 ans”.
Feil hjelpeverb: “J’ai allé” i stedet for “Je suis allé(e)”.
Glemsom kongruens: “Je suis allés” uten å vite at man må skrive “allé” i entall hannkjønn.
Feil plassering av nektelse: “Je suis pas allé” i stedet for “Je ne suis pas allé”.

Disse feilene kan medføre at en setning ikke gir mening på fransk, eller i det minste høres unaturlig ut. For å luke dem bort er det avgjørende å repetere, praktisere og eventuelt få veiledning.

11. Hvordan mestre “être” og “avoir” effektivt?

Daglig repetisjon
Bruk noen minutter hver dag på å si høyt: “Je suis, tu es, il est…” og “J’ai, tu as, il a…” osv. Denne rutinen gjør at bøyningene fester seg i hukommelsen.
Lag kontekster
Skriv eller si setninger hvor du aktivt bruker verbene. For eksempel: “Je suis heureux parce que j’ai un nouveau livre.” (Jeg er lykkelig fordi jeg har en ny bok.)
Øv med morsmålstalere eller i klasser
Ingen ting erstatter levende interaksjon. Kurs hos
NLS Norwegian Language School i Oslo gir mulighet til aktivt å bruke språket og motta tilbakemeldinger.
Bruk audio-visuelle ressurser
Lytt til franske podkaster, se franske serier eller filmer med undertekster, og merk deg hvordan “être” og “avoir” brukes. Få språklige aktiviteter er like lærerike som jevn eksponering for autentisk tale.
Unngå fristelsen til direkte oversettelse
Prøv å tenke på fransk når du formulerer deg, og anerkjenn at uttrykksmåtene kan være forskjellig fra norsk.

12. Avanserte aspekter: Subjonctif og Conditionnel

Når du har kommet forbi nybegynnernivå, vil du møte enda flere former av “être” og “avoir”, særlig i modusene konjunktiv (subjonctif) og betingelsesform (conditionnel). Eksempler:

Subjonctif: “Il faut que je sois à l’heure.” (Det er nødvendig at jeg er presis.)
Her blir “être” til “sois”. I “Il faut que j’aie le temps”, blir “avoir” til “aie”.
Conditionnel: “Je serais plus heureux si j’avais plus de temps.” (Jeg ville vært lykkeligere om jeg hadde mer tid.)
Vi ser “serais” (av “être”) og “avais” i kondisjonale sammenhenger, og de samsvarer ofte med hypotetiske situasjoner.

Disse modusene finnes også i en eller annen form på norsk, men gjerne uttrykt med hjelpeverbet “skulle”, “ville” eller lignende. Nok en gang viser det seg at fransk har mer detaljerte bøyingsmønstre, mens norsk tyr til hjelpeverb.

13. Læring i kontekst – praktiske eksempler

Forestill deg en liten dialog:

Paul: Salut, tu as faim?
Marie: Oui, j’ai très faim. Je n’ai pas mangé aujourd’hui.
Paul: Tu veux aller au café?
Marie: Je suis d’accord. Mais je suis un peu fatiguée.
Paul: Moi, je suis en forme. J’ai dormi huit heures.

Denne lille samtalen viser bruken av “avoir” i “tu as faim?” (er du sulten?), “j’ai très faim” (jeg er veldig sulten), “je n’ai pas mangé” (jeg har ikke spist) og bruken av “être” i “je suis d’accord” (jeg er enig), “je suis fatiguée” (jeg er sliten), “je suis en forme” (jeg er i form). I en norsk oversettelse ville man hatt “er du sulten” og “jeg er sliten”. Man ser altså at fransk og norsk divergerer i valg av verb.

14. Hvorfor er dette så viktig?

Det å forstå “être” og “avoir” gjør deg ikke bare i stand til å bøye verb korrekt. Det gir deg også:

Et solid fundament: Nesten enhver setning i fransk vil involvere ett av disse verbene, enten direkte eller som hjelpeverb.
Evne til å uttrykke tid: Passé composé, imparfait, plus-que-parfait og flere tider baserer seg på riktig bruk av “être” og “avoir”.
Forståelse av kultur og fransk mentalitet: Små språklige forskjeller speiler også hvordan fransktalende tenker om alder, sult, tørst m.m.

Uten å mestre “être” og “avoir” blir det vanskelig å bygge språklig flyt og forståelse av mer avanserte tekster.

15. Oppsummering av hovedpoenger

Bøyingsmønsteret er komplisert i fransk. I norsk har vi kun én form per verb i presens, mens fransk har seks.
Hjelpeverbfunksjon: “Être” og “avoir” tar seg av en vesentlig del av fortidsbøying (passé composé). Feil valg av hjelpeverb fører til grammatiske feil.
Forskjeller i bruk: “Avoir faim” vs. “være sulten” er et hyppig eksempel på at fransk og norsk ikke samsvarer i ordrett oversettelse.
Kongruens: Ved bruk av “être” som hjelpeverb, må man bøye partisippet etter kjønn og tall. Dette er helt fremmed for norsk.
Øvelse og repetisjon er avgjørende. Det holder ikke å lese om reglene, man må bruke dem aktivt.

16. Tips for videre fordypning

For å komme videre, kan du lese korte franske tekster og markere alle forekomster av “être” og “avoir”. Prøv så å analysere hvilken tid, person og funksjon verbene har. Still deg spørsmål: “Hvorfor bruker forfatteren ‘être’ her?” “Hadde jeg som nordmann brukt ‘være’ eller ‘ha’ på samme måte?”

På denne måten blir lesingen en bevisst språklig øvelse. Kombiner gjerne med å se franske filmer og TV-serier, der du vil høre repetisjoner av “être” og “avoir” i naturlige kontekster.

Blir du usikker på om du gjør alt riktig eller ønsker du å få mer muntlig trening? Da er et språkkurs en ypperlig investering. Hos
NLS Norwegian Language School i Oslo finner du lærere som har god kjennskap til vanlige utfordringer for norsktalende, og som tilbyr en strukturert, men samtidig praktisk undervisning.

17. Konklusjon

“Être” og “avoir” sammenlignet med “være” og “ha” er et speil på hvor forskjellig to språk kan håndtere de samme eksistensielle og eiendomsrelaterte begrepene. For norsktalende ligger hovedutfordringen i:

De mange bøyingsformene på fransk.
Krav om samsvar i kjønn og tall.
Forskjellen i hvordan man uttrykker alder, sult, tørst m.m.
Det strenge systemet for valg av hjelpeverb i fortid.

Ingenting av dette er uoverkommelig, men det krever innsats og bevisst tilnærming. Når du først har forstått og innarbeidet mønstrene, vil du oppdage at du kan uttrykke deg om en rekke tema på fransk, både i nåtid og fortid, og til og med bevege deg inn i mer avanserte modus og tider.

Hvis målet ditt er å snakke flytende fransk eller å kunne lese franske tekster uten vesentlige hindringer, er “être” og “avoir” helt nødvendige brikker i puslespillet. Ved å kontinuerlig øve og bruke språket aktivt, blir disse to verbene en naturlig del av ditt franske ordforråd.

Og husk: For en grundig og guidet vei inn i franskens verden står
NLS Norwegian Language School i Oslo klar til å hjelpe deg videre på din språkreise. Her vil du få oppfølging, praktiske øvelser og muligheten til å møte andre som deler samme interesse for det franske språket. Bonne chance!

Bøyning av fransk “être” og “avoir” sammenlignet med norsk “være” og “ha”: Dypere innblikk