Hvordan sier man «en bok» versus «boken» på arabisk? Dette spørsmålet berører selve kjernen i arabisk substantivgrammatikk: skillet mellom ubestemt (نَكِرَة – nakira) og bestemt (مَعْرِفَة – maʿrifa) form. I
På norsk og engelsk er rekkefølgen i en enkel setning relativt fast: Subjekt-Verb-Objekt. «Gutten spiste eplet.» Å endre på denne rekkefølgen er sjelden og har stor dramatisk effekt. På arabisk
For en norsktalende som begir seg ut på reisen for å lære arabisk, er en av de første og mest fundamentale endringene i tenkemåte knyttet til verb. Vi er vant
Se for deg at du leser en takketale i en bok, og den siste setningen lyder: «This book is dedicated to my parents, Ayn Rand and God.» Stopp opp og
Tenk deg disse to setningene: He stopped smoking. He stopped to smoke. Ved første øyekast er forskjellen minimal – bare ett lite ord, «to». Men betydningen er totalt motsatt. Den
«Hvis jeg vinner i lotto, så kjøper jeg en yacht.» «Hvis det regner i morgen, blir vi hjemme.» «Hvis jeg hadde visst det, ville jeg gjort ting annerledes.» Setninger som
Tenk deg at du nettopp har hatt en interessant samtale med en kollega. Hun fortalte deg: «I am working on a new project, and I will present it tomorrow.» Hvordan
«Mistakes were made.» Dette berømte sitatet, ofte brukt av politikere, er et perfekt eksempel på kraften som ligger i passiv stemme (passive voice). Setningen unngår å si hvem som gjorde
Du har kommet langt. Du forstår filmer uten teksting, du kan holde en flytende samtale, og du har et ordforråd som dekker de fleste situasjoner. Du befinner deg på et
«Yesterday, I saw a dog in the park. The dog was chasing a squirrel. The squirrel ran up a tree.» Legg merke til hvordan de små ordene a og the
